Rapport: Partnerskap, politikk og penger - Norske sivilsamfunnsorganisasjoners meningsfylte deltagelse i internasjonale prosesser
Norge har ord på seg for å være et forbilde når det gjelder å involvere sivilsamfunnet. Men hvordan opplever organisasjonene selv dialogen med myndighetene?
En rapport skrevet av Tonje M. Viken i CONOW for Forum for utvikling og miljø (ForUM) undersøker hvordan norske sivilsamfunnsorganisasjoner deltar i internasjonale prosesser, og hva som skal til for at deltagelsen blir meningsfylt.
Rapporten er en oppdatert versjon av en rapport fra oktober 2021. Den bygger på en spørreundersøkelse fra våren 2021 med 55 respondenter fra 45 organisasjoner, og på 22 dybdeintervjuer. Organisasjonene arbeider med klima, miljø, utvikling, fred og menneskerettigheter, og følger prosesser som FNs klimaforhandlinger, høynivåforumet for bærekraftsmålene og kvinnekommisjonen.
Hovedbildet er positivt. Organisasjonene opplever norske myndigheter som inkluderende og mener at de har reell innflytelse på norsk politikk. Samtidig finner rapporten flere varsellamper: byråkratisering og krevende rapporteringskrav, en snevrere forståelse av hva sivilsamfunnet bør få innsyn i, og et mer ugjennomtrengelig statsbudsjett med store sekkeposter. Informasjonsstøtten er fjernet som egen post i budsjettproposisjonene. Rapporten mener at forankringen i Stortinget dermed er svekket.
Erfaringene varierer mye mellom departementene, og ofte også mellom enkeltpersoner. Flere informanter opplever at Norad har blitt mer byråkratisk og mindre tilgjengelig for faglig dialog etter overgangen fra tillitsbasert til konkurransebasert forvaltning av informasjonsstøtten. Deltagelsen oppleves også som mer meningsfylt når organisasjonene og myndighetene ikke står for langt fra hverandre politisk.
Et viktig funn er at sivilsamfunnet i Nord og i Sør er avhengige av hverandre. Kontakten med partnere i Sør er en forutsetning for meningsfylt deltagelse i Norge, men det er krevende å finne midler til å pleie disse nettverkene. Små organisasjoner har en tøffere hverdag enn store. De går oftere glipp av frister og muligheter, men kan likevel oppnå gode resultater.
Rapporten slår fast at myndighetene og organisasjonene har et felles ansvar for at deltagelsen blir meningsfylt. Den anbefaler at departementene utvikler felles rutiner for å involvere sivilsamfunnet. Organisasjonene bør bruke tiden mellom de internasjonale møtene til å bygge kunnskap og være mer proaktive, også overfor Stortinget.