Seminarrapport: Hva skal bistandsmilliardene brukes til
En ny rapport fra CONOW og samarbeidspartnere løfter sentrale dilemmaer og veivalg i norsk utviklingspolitikk. Rapporten bygger på fagseminaret «Hva skal bistandsmilliardene brukes til?» ved OsloMet 5. mai 2026, og er ment som et innspill til regjeringens Vendepunkt‑prosess.
Seminaret samlet sentrale forskere og praktikere til en bred diskusjon om hva som bør prege norsk bistand fremover. Et gjennomgående spørsmål i innleggene er om debatten om bistandens størrelse overskygger mer krevende, men avgjørende diskusjoner om forvaltning, kompetanse, læring, risiko og lokal kontekst.
Flere av bidragsyterne peker på behovet for tydeligere prioriteringer og sterkere sammenheng mellom virkemidler og mål. Erik Solheim fremhever betydningen av økonomiske strukturer, investeringer og markedsadgang, og argumenterer for at bistand først og fremst bør virke katalytisk. Samtidig understreker Olav Kjørven at utviklingspolitikken må forstås i lys av en presset multilateralt verdensorden, der svekkede globale institusjoner også vil svekke bistandens effekt.
Andre innlegg retter søkelyset mot kunnskap og forvaltning. Arne Disch etterlyser bedre bruk av eksisterende evalueringskunnskap og større oppmerksomhet på lokale prosesser, mens Einar Braathen advarer mot svekket kapasitet i utviklingsforskningen. Per Øyvind Bastøe peker på strukturelle svakheter i bistandsforvaltningen, blant annet spredning av midler og for sterk vekt på kontroll fremfor læring.
Rapporten løfter også mer konkrete utfordringer. Kirsten Sandberg Natvig problematiserer dagens praksis for nulltoleranse for økonomiske misligheter, som i enkelte tilfeller kan hindre arbeid i krevende kontekster. Thoralf Stenvold argumenterer på sin side for en tydeligere kobling mellom bistand, handel og markedsadgang.
Anbefalingene i rapporten reflekterer bredden i perspektiver fra seminaret og er ikke et samlet politisk program. Til sammen tegner de et bilde av en utviklingspolitikk ved et veiskille, der spørsmål om innretning, kunnskapsgrunnlag og styringsformer blir minst like viktige som nivået på bistanden.